11.03.08: Den inkluderende skolen og tverrfaglig samarbeid
Dagens tema for vår forelesning var den inkluderende skolen og tverfaglig samarbeid.
Vi hadde besøk av en foreleser som het Asbjørg Bekkevold. Asbjørg har en sønn (Theodor) på 11 år som lider av sykdommen cerebral parese (CP). Hun fortalte om sine erfaringer og hvordan hverdagen kan være når man har et barn med en slik sykdom. Det sentrale i det Asbjørg fortalte var at hun ikke ville ta fra sønnen sin leken, og at han skulle integreres så godt som mulig i alle sammenhenger. Hun fortalte at dette var en vanskelig oppgave i møte med skole- og helsevesen. Theodor har i hele sitt liv fått et bredt tilbud fra ulike instanser med tiltak som han kan være med på. Problemet med alle disse tiltakene er at de stort sett har blitt tilbydd på dagtid. Det betyr at hvis Theodor skulle deltatt på alle disse tiltakene, som han har blitt rådet til, hadde han mistet utrolig mye tid på skolen og dermed sosial kontakt med andre elever og venner. Dette kunne ført til at han ble mer isolert og at den sosiale avstanden mellom han og jevnaldrende ville blitt større. Foreldrene til Theodor har altså valgt bort en rekke tilbud for sin sønn. De innrømmer med dette at de muligens har valgt bort noen gode tiltak, men at de ser på gevinsten av at Theodor har blitt inkludert i klassen og at han blir inkludert i leken sammen med jevnaldrende som større enn hva de andre tilbudene kunne bidratt med.
Historien om Theodor var en meget interessant og gripende historie. Jeg vil si at Theodor har vært heldig med sine foreldre. De har lagt ned mye tid, energi og ressurser for at han skal få et så godt og meningsfullt liv som mulig.
For oss som fremtidige lærere er dette en meget interessant og lærerik historie. Slike historier kan være med på å åpne våre øyne for slike utfordringer. Vi vil alle møte elever i skolen som lider av en eller annen form for sykdom eller handikap. Det er da spesielt viktig for oss å klare å inkludere disse elevene i klassen. Slike elever har like stor rett til å delta på alle aktiviteter som alle andre. Det betyr at vi som lærere må være flinke til å legge til rette aktiviteter. Vi må kunne se muligheter for hvordan alle kan inkluderes og bidra. Vi må skape en åpenhet og forståelse i klassen for at vi mennesker er forskjellige og har ulike begrensninger. I en slik prosess kan det være viktig med en normalisering. Det betyr at vi som lærere normaliserer begrensningene/tiltakene som må tas hensyn til. Dette kan for eksempel være at eleven med sykdom/handikap for en spesiell rolle i aktiviteten. En annen ting som er viktige for oss lærere i en slik situasjon er et tett og godt foreldresamarbeid. Dette samarbeidet må være preget av ærlighet og åpenhet. Vi må spille på lag med foreldrene og kanskje inngå spesielle avtaler hvis det er hensiktsmessig.
Dagens forelesning har gitt meg et innblikk i hvordan hverdagen til et barn med en eller annen form for lidelse kan være. Den har også bidratt til at jeg som lærer har blitt mer bevisst på hvordan jeg best mulig kan møte denne type utfordringer.
